Kjære menighet,

om få dager samles vi til minnegudstjeneste for Kong Harald V. Selv om mange av oss har levd store deler av våre liv utenfor Norge, berører en slik dag oss på en særlig måte. Kongen har gjennom generasjoner vært et symbol på kontinuitet, samhold og tjeneste. Når vi nå forbereder oss på å samles til minne og takk, blir vi også minnet om vår egen plass i historien og i fellesskapet.

For oss som er en liten norsk evangelisk menighet i Østerrike, har dette en spesiell klang. Vi lever mellom to virkeligheter. Norge er vårt hjemland, landet som har formet vårt språk, våre minner og mange av våre tradisjoner. Samtidig er Østerrike landet hvor vi lever våre liv, arbeider, studerer, stifter familier og bygger vår hverdag.

I Bibelen møter vi ofte mennesker som lever nettopp slik. Abraham ble kalt til et fremmed land. Israelsfolket levde lange perioder borte fra sitt hjem. De første kristne beskrev seg selv som «gjester og utlendinger» i verden. Deres identitet lå ikke først og fremst i et geografisk sted, men i tilhørigheten til Gud.

Dette kan også være en trøst og en styrke for oss. Vi er en liten menighet. Vi har ikke store ressurser eller mange medlemmer. Men Kristi kirke bygges ikke på størrelse eller innflytelse. Den bygges på trofasthet. Hver gang vi samles om Guds ord på vårt eget språk, hver gang vi ber sammen og bærer hverandres byrder, blir vi minnet om at vi hører til i noe langt større enn oss selv.

Den kommende minnegudstjenesten gir oss anledning til å takke for et liv i tjeneste og ansvar. Samtidig minner den oss om at alle menneskelige institusjoner og alle jordiske liv en dag får sin avslutning. Midt i dette lyder evangeliets håpsord: Gud er den samme gjennom alle tider. Hans kjærlighet og nåde bærer både folk og enkeltmennesker, både i glede og i sorg.

Derfor kan vi gå inn i denne dagen med takknemlighet og tillit. Takknemlighet for båndene som knytter oss til Norge. Takknemlighet for fellesskapet vi har fått her i Østerrike. Og tillit til at Herren leder sin kirke, også når den fremstår liten og sårbar.

Måtte den kommende minnegudstjenesten bli en stund preget av verdighet, ettertanke og håp. Og måtte Gud fortsette å velsigne vår menighet, slik at vi kan være et åndelig hjem for nordmenn og norsktalende i Østerrike også i årene som kommer.

«For her har vi ikke en by som består, men vi søker den som skal komme.»
(Hebr 13,14)

Med ønske om Guds fred og velsignelse.