Preken over Matteusevangeliet 18,1-5.10

Nettopp da kom disiplene og spurte Jesus: «Hvem er den største i himmelriket?» Da kalte han til seg et lite barn, stilte det midt iblant dem og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket. Og den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg. Pass dere for å forakte en eneste av disse små! For jeg sier dere: De har sine engler i himmelen som alltid ser min himmelske Fars ansikt.

Kjære menighet,

barn har en helt spesiell plass hos Gud – det vet vi! «Ingen er så trygg i fare som Guds lille barneskare» er en kjent barnesang i hele norden.

Men hva mener Jesus når han sier, at vi skal ta imot himmelriket som et barn? Mener han at vi voksne skal være barnslige igjen – neppe det!

Men barn flest har en egenskap, vi voksne har mistet litt i løpet av de årene, vi har hatt på jorden. Erfaringene i livet har ofte gjort oss skeptisk og mistenksom – noe som små barn slett ikke kjenner til.

Barn opplever verden med stor nysgjerrighet og er åpne og positive for det som skjer rundt dem. De tar mye for gitt, finner sin mest naturlige forklaring på det meste i livet og sjarmerer oss foreldre ofte i senk, når de snakker åpent om hvordan de ser livet – og ofte stiller de veldig enkle spørsmål om ting, de lurer på.
Men gjerne også til upassende tid og i upassende selskap. Barn har ennå ikke lært, at vi voksne ikke snakker om noen ting bestandig – for det gjør man altså ikke (som voksen).

Jeg blir den dag i dag ennå flau, når jeg tenker på en liten opplevelse jeg hadde med min lilledatter Liv for noen år siden:

Vi satt på en café utenfor barnehagen hennes etter at jeg hadde hentet henne om ettermiddagen. Det var vel noen måneder etter at min morfar, Livs oldefar hadde dødt – 88 år gammel.

Da vi satt der og hadde hver vår is, kom en eldre dame – sikkert oppe i 80årene – ruslende forbi. Liv så veldig lenge på henne. Damen hadde nettopp passert oss, da konstaterte Liv, med høy røst – det var ikke et eneste menneske på denne cafeen som kunne unngå å høre samtalen vår – at denne damen godt nok var gammel.
”Pappa, skal ikke den gamle damen der dø snart?”

Jeg kjente at det ble veldig varmt i dette sekundet – rødfargen fant lynraskt veien opp i ansiktet mitt. Hele cafeen ristet av latter. Jeg syntes ikke, at dette var det spor morsomt…

Damen hadde heldigvis humor og snudde seg til Liv og lo: ”Jammen er du et klokt lite barn! Det går nok en stund til jeg skal dø – men hvem vet, hvor mange dager han har igjen på jorden. Det vet bare Gud.”

Et veldig klokt og sakelig svar på et åpent og nysgjerrig barns spørsmål….
Barn tar det meste naturlig og de har sine egne svar på livets spørsmål.

Faktisk passer det veldig godt med akkurat denne evangelieteksten i dag. Vi postulerer at vi vil være en åpen kirke for alle – på hjemmesiden vår står det skrevet:

„Det er overhodet ikke viktig om du er «personlig kristen», «kristen» eller du bare føler lysten til å synge norske salmer og møtes med nordmenn som er i samme eller lignende livssituasjon som du.
Eller vil du vise barna dine, at det ikke bare er mamma eller pappa som snakker norsk her i byen?
Vi gleder oss over alle som kommer, helt uavhengig av form, farge, livssyn eller seksuell orientering!“

Kom som du er – og vær akkurat den du vil være!
Vi vil møte deg med den samme åpenheten og nysgjerrigheten som barn har til livet – uten fordommer og uten fastlagte meninger.

Derfor har menighetsrådet tatt initiativet om å få tildelt dette ”Prädikat akzeptierend und offen für alle Lebensformen”, som vi har fått overrakt i dag. Vi er svært takknemlige for denne utmerkelsen.

Vi tar imot den med full overbevisning om, at vi gjør Guds verk eller rettere sagt gudstjeneste i hverdagen, når vi tar imot mennesker uten fordom og med åpenhet for deres livssyn og livskonsept.

Dette er vår måte å være som barn – i dag, men ikke bare i dag.
Det skal leves hver dag – i kirken og utenfor.

Amen.